Ingen her blir noensinne ferdig

Om Håkon Bleken, Sverre Bjertnæs, samarbeidsprosjekter, og grafikkens relevans i en kritisk samtid. Fordi disse tingene henger sammen. Alle andre ting og.

Det har gått noen uker siden begravelsen til Håkon Bleken når jeg skriver dette. 31. januar 2025 ble han gravlagt. Den siste dagen i årets kjipeste måned. Både rett før og rett etter denne datoen har flere falt fra, og enda flere er det varslet å bli fremover. Plutselig en dag var det bare sånn, bekjentskapskretsen min er blitt smekkfull med gamle og syke, i takt med at klærne mine har krympet og blitt for trange. Disse periodene blir bare mer omfattende og krevende for hver runde. Det kommer i bølger. Døden har det med å høvle over flest mulig med en gang, og oppfører seg som en alt heftigere tsunami som kommer tettere og tettere. Sjokket det pleide å medføre er over tid blitt erstattet med en trist nummenhet og aksept - sorgen går på lavbluss uten drama, fordi der er ikke overskudd til mer. Nervøst kikker man på klokka, og pussig nok akkurat 13.13 hver dag. Mysteriene blir fullbyrdet, uten at ting stopper noe særlig opp av den grunn. Det vil si, noen forlater uheldigvis åstedet av fri vilje, og de har gjerne sine grunner til det. De er ikke ferdig med jobben, men er blitt brent ut eller av andre grunner forhindret til å ta seg av det. Andre er uheldige, og atter andre konsentrerer seg om å få den jobben ferdig som aldri kan bli ferdig. Det her er det jeg har tenkt om Håkon, og jeg har tenkt det lenge; jeg kan ikke huske å ha møtt noen med mindre interesse for å ta kvelden. Han hadde virkelig null interesse av det å dø, selv om han som alle andre prøvde å skjønne hvordan døden fungerer, med en voksende interesse alt ettersom han nærmet seg 100. Helt dit kom han ikke, men jeg er takknemlig for at verden fikk beholde han så pass lenge som til 96. Men selv om han aldri sluttet å jobbe ble ikke heller han ferdig.

Grunnen til at jeg skriver dette nå, i den sammenhengen her, er i første rekke for å gjenta et viktig poeng. Det var allerede planlagt at han skal stille ut grafikk sammen med Sverre Bjertnæs, og det er ikke noen grunn til ikke å følge den planen. Det er bare en av flere ting som i det siste har fått meg til å tenke at han fortsatt er her. Den siste uken har jeg gjentatt dette poenget i flere sammenhenger enn jeg vil huske, alt ettersom begravelsene avløser hverandre, og det vil bli nødvendig å hamre denne tesen inn enda en gang her og nå: Døden avslutter bare livet, et kunstnerskap vil fortsette, selv om det ikke lenger kommer nye arbeider etter en gitt dato. Make no mistakes: Han er fortsatt her.

Det finnes flere eksempler på kunstnerisk samarbeid som har fortsatt etter at den ene parten er blitt revet vekk, og derfor enten må kommunisere, eller i hvert fall bli forsøkt forstått riktig, fra det hinsidige. Fellesnevneren er at samarbeidet gjerne har foregått lenge nok til at en tredje faktor er blitt satt i system. Noe som går utover det at kunstnere bare driver og stiller ut sammen. Noe distinkt annet, et selvstendig eterisk vesen som er avhengig av at nettopp de kunstnerne gjør jobben i felleskap. Det kan se ut til at den slags ikke nødvendigvis legger seg til ro i ettertid heller; Bleken og Bjertnæs har laget ting sammen før, og over tid gravitert ned mot et solid møtepunkt, i en felles interesse og omsorg for de tidlige markeringene av den særnorske vri på modernismen som manifesterte seg i etterkrigstiden. Begge har også hver for seg i perioder mer enn hintet til - for eksempel - de uforutsigbare koloristiske landskap Arne Ekeland manet frem i denne perioden. Ligger det noen form for logikk i dette når aldersforskjellen mellom kunstnerne er nesten 50 år? Vel, jeg er ikke den som pleier å henge meg opp i tilfeldigheter, eller se magiske sammenhenger der hvor det ikke er noen - men hvis man tenker seg at det med den aldersforskjellen plasserer det ideelle møtepunktet 25 år frem i tid for den eldre, og 25 år bak i tid for den yngre, ender de jo opp et sted i tidlig 1950-tall hvis den ene er født 1929 og den andre i 1976, sant? Tilfeldigvis. Ja, jeg vet, noen ganger skriver jeg om kunst omtrent som David Lynch laget film - og det har selvsagt ingen sammenheng med at også han er blitt revet vekk fra verden innenfor samme tidsrom.

Det er ikke noen nostalgisk ekskursjon det er snakk om heller - det er vanskelig å forestille seg den type historiebevisst samarbeid finne sted før 2000-tallet, hvor generasjonstenkingen var langt mer til stede og konfronterende, og maleriet ble erklært dødt annethvert tiår. I den faktiske etterkrigstiden sto isme mot isme, i det det ene opprøret avløste det forrige in absurdum, og selvsagt, Bleken var også selv en del av denne progresjonen. Ikke minst som en av de fem i Gruppe 5, som er et godt eksempel på hvordan tiden farer frem med oss, da alle fem fortsetter å være relevante størrelser å forholde seg til, men samtidig dønn umulig å skulle forestille seg effekten av som samlet gruppe, og det gjennombruddet de sto for, i sin samtid, med mindre man var der. Og de fleste av oss var jo ikke det. Det blir som når jeg forsøker å forklare all støy rundt Sex Pistols i 1977 for ungene - det fremstår helt ubegripelig utenfor konteksten til et 1970-tall de bare har lest om og aldri helt kan skjønne. Bleken plukket da også jevnlig opp sine egne tråder på ny og angrep de fra et nytt ståsted. Der er noen ting han aldri ga slipp på. Men, jeg skal la det stå åpent om det kanskje er sånn alle faktisk gjør det, hele tiden. Jeg gjør det i hvert fall, oftest uten å merke det før etterpå. Jeg tror de fleste i noen grad ser seg tilbake og pirker i ting som fortsetter å være uferdige, selv når de sier seg være mindre opptatt av fortiden og mer konsentrert om nåtid og fremtid. Det høres alltid litt flåsete ut, litt som når noen sier "Jeg er ikke så mye på sosiale medier", eller "Jeg drikker ikke så mye".

Der finnes ikke to kunstnerskap som fungerer på den samme måten, eller en gang har de samme prioriteringer, men når folk roter seg sammen i felles prosjekter skjer det gjerne noe uventet. Andre ting kommer i fokus, ny informasjon blir tilgjengelig, og det blir ikke sjeldent nødvendig å ta opp tråden igjen, ved en senere anledning, da det har sivet inn hva det var som egentlig skjedde. Sverre Bjertnæs har flere erfaringer av dette, der det sannsynligvis mest omtalte - og tydeligste eksemplet på det jeg prøver å si - er de kollaborasjoner med Bjarne Melgaard som foregikk med noen års mellomrom, hvor det som begynte med tydelige spor etter begges visuelle DNA over tid endte opp med distinkt konseptuelle tilnærminger de hver for seg ellers ikke har pleid å være i nærheten av. Hva tar man med seg videre etter noe slikt? Det man har bruk for. Ingen erfaring er tapt for en kunstner. Å samarbeide med folk om felles prosjekter er som å undervise, eller å bli undervist - det går gjerne begge veier. Kunststudenter ser til veilederne sine etter kunnskap. Veilederne ser til studentene etter det samme. Av en eller annen grunn kan det i denne typen kollaborasjoner se ut til at grafikk oftere utgjør det hovedsakelige møtestedet, eller er til stede som en integrert del av en mer omfattende affære. Men den er som oftest der i noen form.

Folk finner oftest sammen i disse aktivitetene fordi de kjenner hverandre og er nysgjerrige på resultatet. Fordi det er jo på ingen måte gitt, og det er interessant. Jeg vet ikke helt sikkert hvor lenge Bleken og Bjertnæs har kjent hverandre, og jeg er uansett i den alderen der jeg ikke en gang er sikker på hvor lenge jeg selv har kjent noen av dem: jeg er i den halvt demente tilstanden hvor det bestandig har vært sånn som det er akkurat nå. Ikke fordi jeg ikke kan huske helt, hvis jeg anstrenger meg litt, men fordi det er forstyrrende å forsøke.

Og samtiden er det den er. Når fortiden siteres, er det av nødvendighet. Det kan se ut til at det bare blir mer nødvendig, alt ettersom verden sklir lenger unna og dørene stenges bak oss. For litt mer enn ti år siden begynte det å skje ting innenfor det frem til da litt uglesette segmentet vi kaller "kunsthåndverkere", i det vi på den ene siden hadde en generasjon kunststudenter med en distinkt interesse for håndverksmessig dyktighet, og en like stor interesse fra kunsthåndverkerne om å annektere noe av samtidskunstens strategier og program. Det har i denne perioden ikke vært mangel på diverse cross-over-prosjekter. Men det er ytterst et spørsmål om innhold - skal det fortelle deg noe du ellers ikke får vite, eller skal du ha salat i det? Man kan si at det siden da har foregått en kollektiv bevegelse bland kunsthåndverkere å distansere seg fra det å hovedsakelig lage brukskunst. I det siste har jeg gjentatte ganger sett keramikk i monumental størrelse, og underveis oppdaget at tekstilkunsten ofte var like intens og insisterende for hundre år siden som den er i dag. I dragsuget som oppsto våknet også en ny interesse for den lenge litt halvsovende praksisen å lage grafiske verker. Samtidens interesse for grafikk er i sammenhengen bare logisk, men fører også til at sånne som meg må spørre seg selv om det har eksistert en slags blind flekk i flere tiår her? Selv ga jeg det opp allerede for 40 år siden, etter å ha presset kuken i kobberplaten og etset inn avtrykket under et innføringskurs i kobbergravyr, og avslutningsvis kjørt en pizza gjennom pressen senere på kvelden, slik at den måtte finjusteres etterpå, der var et par flekker, noen deler måtte skiftes ut osv. Der forekom den gang en viss rivalisering mellom malerne og grafikerne på den lille forblåste kunstskolen jeg gikk på, og jeg var jo maler må vite, og ergo litt hensynsløs med vilje. Grafikerne drev jo med det vi litt hånlig kalte svartekunst, og laget bilder for sykehuskorridorer med dårlig budsjett for utsmykking. Jeg er usikker på om det er tjueåringer eller kunststudenter som blir så ufordragelige uten noen reell grunn - jeg var begge deler samtidig, og disse tingene flyter fort sammen med flere uheldige valg i et osean av skam. Men til tross for at grafikken, med alle sine metoder og teknikker, faktisk har åpenbare fordeler både kunstnerisk og i forhold til formidling, har det siden da og helt frem til nå generelt ikke vært veldig hip. Det har vært noe skjeggete folk som har brillene i en snor rundt halsen driver med. Ikke nå lenger, selvfølgelig. Det er på relativt kort tid blitt veldig annerledes. Selv eldre grafikk ser interessant ut nå. Ja, jo eldre jo bedre egentlig - historien går tross alt helt tilbake til boktrykkernes pakt med Djevelen i 1450. Som med tekstilkunsten, eller kunsthistorien overhodet, ligger det historier, forløp og verker i det skjulte. Sammenhenger som enten er blitt glemt eller med vilje holdt kjeft om. Det er vanskelig å skjønne det i ettertid, hvor larmende tomt det var på grafikkavdelingen på kunstakademiet i skiftet 1980-90-tall; Ikke bare har disse fremgangsmåtene vi kaller grafikk sine helt egne distinkte kvaliteter, men det er i tillegg større spredning på et opplag om 50 bilder, enn et eneste original, og det er vesentlig billigere og derfor også mer tilgjengelig. Det er som internett, men uten kommentarfelt hvor du blir kalt venstreekstremist fordi du synes alle barn skal ha rett til gratis briller. Det er på ordentlig, liksom. Det er en del av det som gjør at livet ikke bare er noe vi sitter her og husker.

Trondheim i februar 2025

Tommy Olsson